Utrenskning

Jeg husker godt finsk fjernsynsteater. Jeg skjønte ikke så mye, lita som jeg var, men stemninger og bilder festet seg, og jeg ble fascinert. En av få, skal man tro alle som ler oppgitt når temaet kommer på banen. Siden har jeg vært fascinert av Finnland og finner - lynnet, musikken, kunstnere osv. Ikke aktivt og "på" hele tiden, men som en stadig vag gjenkjennelse, melankoli, en litt tung snert, røffhet og humor. Men jeg har ikke kommet på å prøve meg på finske forfattere, til og med Tove Jansson og Mummitrollet har vært fjerne for meg (er i ferd med å rette opp det). Heldigvis kom jeg nylig på sporet av Sofi Oksanen. Lenge etter de fleste andre, men altså, omsider var hun der, i mitt spor.

Utrenskning var tilfeldig valgt. Men for et gledelig møte. Dette er en sterk fortelling om en ung og en eldre kvinne med uventede og sterke bånd som gradvis avdekkes i romanen. Historien om Zara, en ung russisk kvinne drømmer om utdanning men ender som offer for traficking i Vest-Europa, og Alide Truu som har levd hele sitt liv på en gård i Estland, er hjerteskjærende. Men det er ikke en historie om russiske og estiske skjebner fjernt fra mitt trygge liv her i Norge. Oksanen klarer å få meg til å identifisere meg med de to kvinnene og de andre personene vi møter. Jeg lever meg inn i deres basale følelser som ønsker om kjærlighet, skam, stolthet og trass, lidenskap, sårbarhet og drømmen om noe bedre. Rammen rundt deres liv er Estlands historie og hvordan politiske skiftninger, krig og maktstrukturer er med på å forme menneskers liv. Overlevelse, redningsplanken, finnes i det nære. Det syltes og det kokes, fete fluer drepes og det lukter løk.

Romanen er ikke sentimental. Den er brutal, men ikke for brutalitetens skyld. Sofi Oksanen er både varm og skarpt dissekerende. En velfortjent vinner av Nordisk råds litterturpris. Jeg vil lese mer...
Den finske tittelen er Puhdistus og ble gitt ut i 2008. Den norske oversettelsen ble gitt ut av forlaget Oktober i 2010.