I kveld er det bare å benke seg til foran TV-skjermen og se Bizets "Carmen" fra Metropolitan Opera i New York. En særdeles forførende og sensuell Elina Garanca som Carmen møter Roberto Alagna i rollen som Don José.
Viser innlegg med etiketten Media. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Media. Vis alle innlegg
søndag 20. mars 2011
torsdag 10. mars 2011
Hastverk?
"Bråttom, Bråttom..." står det svenske Femina (mars 2011). Og skrekk og gru, artikkelen handler om førtiåringene. Hva med meg da?
"Samtidig innebär mittlivet att jag börjar skymta vägens slut, även om kröken fortfarande höljs i barmhärtig dimma. Därmed får jag bråttom. Jag kan inte skylla på att jag ska ta itu med saker 'sedan' - för det är bara nuet jag har och nuet går snabbt. Vill jag fylla livet till brädden? Då måste jag passa på. Nu."
Det sitrer litt ubekvemt gjennom kroppen, det er fristende å bare riste det lett av seg og tenke; pytt pytt, utfordringen med å leve i nuet og være der man er, gjelder da de fleste voksne mennesker. Det kjenner jeg igjen som en stadig pågående og aktuell sak. For da blir alt så meget bedre, det vet vi. Og jeg tviler på at det hjelper å fylle på og fylle på for å leve rikest mulig og få maksimalt utav alt. For meg merker jeg at det handler mer om å skrelle vekk og velge de riktige tingene for meg. Det er vanskelig nok når jeg lenge har vært i vanens makt og glemt hva jeg liker aller best. Der kan jeg kjenne meg igjen i den 46 år gamle forfatteren Katerina Janouchs tekst, en følelse av at det begynner å haste hvis jeg aktivt ønsker å føre livet mitt inn i nye spor.
Hva vil det forresten si å fylle livet til bredden? Er det å løpe rundt å rekke å gjøre og oppleve mest mulig, altså "fylle-på-teorien", eller å være fullt og helt tilstede i det man gjør og kjenne at livet er breddfyllt selv om en verken har opplevd det ene eller det andre av viktigheter? Ingen motsetning? Da jeg var rundt 20 var jeg sulten og sugen på å det meste. Rundt 50 er jeg faktisk fortsatt lysten og ivrig på å utvikle meg videre. Det er bare det at det er på en helt annen måte. Fint det. PUST! Nuet er der det altid har vært, det er bare at framtiden er litt kortere enn den var.
"Samtidig innebär mittlivet att jag börjar skymta vägens slut, även om kröken fortfarande höljs i barmhärtig dimma. Därmed får jag bråttom. Jag kan inte skylla på att jag ska ta itu med saker 'sedan' - för det är bara nuet jag har och nuet går snabbt. Vill jag fylla livet till brädden? Då måste jag passa på. Nu."
Det sitrer litt ubekvemt gjennom kroppen, det er fristende å bare riste det lett av seg og tenke; pytt pytt, utfordringen med å leve i nuet og være der man er, gjelder da de fleste voksne mennesker. Det kjenner jeg igjen som en stadig pågående og aktuell sak. For da blir alt så meget bedre, det vet vi. Og jeg tviler på at det hjelper å fylle på og fylle på for å leve rikest mulig og få maksimalt utav alt. For meg merker jeg at det handler mer om å skrelle vekk og velge de riktige tingene for meg. Det er vanskelig nok når jeg lenge har vært i vanens makt og glemt hva jeg liker aller best. Der kan jeg kjenne meg igjen i den 46 år gamle forfatteren Katerina Janouchs tekst, en følelse av at det begynner å haste hvis jeg aktivt ønsker å føre livet mitt inn i nye spor.
Hva vil det forresten si å fylle livet til bredden? Er det å løpe rundt å rekke å gjøre og oppleve mest mulig, altså "fylle-på-teorien", eller å være fullt og helt tilstede i det man gjør og kjenne at livet er breddfyllt selv om en verken har opplevd det ene eller det andre av viktigheter? Ingen motsetning? Da jeg var rundt 20 var jeg sulten og sugen på å det meste. Rundt 50 er jeg faktisk fortsatt lysten og ivrig på å utvikle meg videre. Det er bare det at det er på en helt annen måte. Fint det. PUST! Nuet er der det altid har vært, det er bare at framtiden er litt kortere enn den var.
onsdag 9. mars 2011
Oprah
I dag har jeg sett en episode av The Oprah Winfrey Show. Jeg har tidligere vært ganske skeptisk til hele pakka, spesielt før jeg så noe av henne. Så litt etter litt, de sjeldne gangene det har passet å se på TV når showene hennes har gått her, eller jeg tilfeldigvis har snublet borti en bit av et program, har jeg begynt å endre synspunkt.
Dama er utrolig dyktig. Og jeg synes det er herlig å se en svart, litt rund kvinne over femti ta den plassen hun gjør. Måten hun snakker med sine gjester på er tillitsgivende. Hun viser respekt, men jatter ikke med. Jeg har ikke fulgt med i sladrespaltenes forsøk på å finne feil og sverte henne, kanskje er noe av det sant, men hun er i tilfelle ikke alene om hva det nå enn skulle være i den barske medieverden der ute. Og Oprah må ha slåss utrolig hardt for å oppnå det hun har gjort. Det har faktisk kommet så langt at jeg i mitt stille sinn har tenkt at jammen er hun inspirerende.
Men når det er sagt - i dag ble jeg sittende for meg selv måpende og riste på hodet. Dagens show var i serien "Oprah's Favourite Things", trolig produsert i forbindelse med sist jul. I salen satt det hovedsaklig damer (pluss/minus min alder?). Oprah drysset over dem med de mest vanvittige gaver, stort og smått, fra urtebeholdere til i-pad, fra frossen kyllingpai til Volkswagens ennå ikke lanserte ny-versjon av bobla. Og alt dette fikk de, stablet opp i hendene, og de hylte og skreik! Hva er det med denne jente- og kvinnehylingen for tiden? Jeg trodde det var en ungdomsgreie, men så ser og hører jeg at det er ikke det. Er det mer i USA enn her? Jeg elsker når folk skratter og ler og viser begeistring, men denne hylingen? Og mengden av ting minnet meg om norske julaftener i n'te potens, der barn får så mange gaver at de knapt nok klarer å forholde seg til haugen de har rundt seg.
Oprah er et funn for de produktene hun velger å reklamere for. Og igjen - det er litt stilig at ei svart, litt rund kvinne over femti er attraktiv for reklamebransjen. Der er det alt for mange hvite, unge og tynne. Dama har enormt mye makt, er hun ikke kåret til en av Amerikas mektigste? Men så klarer jeg ikke og kan ikke sluke det helt og rått... Det ble for fråtsete og hysterisk for meg i dag.
Allikevel, ta en titt på nettsiden hennes, det er et og annet snadder der.
Dama er utrolig dyktig. Og jeg synes det er herlig å se en svart, litt rund kvinne over femti ta den plassen hun gjør. Måten hun snakker med sine gjester på er tillitsgivende. Hun viser respekt, men jatter ikke med. Jeg har ikke fulgt med i sladrespaltenes forsøk på å finne feil og sverte henne, kanskje er noe av det sant, men hun er i tilfelle ikke alene om hva det nå enn skulle være i den barske medieverden der ute. Og Oprah må ha slåss utrolig hardt for å oppnå det hun har gjort. Det har faktisk kommet så langt at jeg i mitt stille sinn har tenkt at jammen er hun inspirerende.
Men når det er sagt - i dag ble jeg sittende for meg selv måpende og riste på hodet. Dagens show var i serien "Oprah's Favourite Things", trolig produsert i forbindelse med sist jul. I salen satt det hovedsaklig damer (pluss/minus min alder?). Oprah drysset over dem med de mest vanvittige gaver, stort og smått, fra urtebeholdere til i-pad, fra frossen kyllingpai til Volkswagens ennå ikke lanserte ny-versjon av bobla. Og alt dette fikk de, stablet opp i hendene, og de hylte og skreik! Hva er det med denne jente- og kvinnehylingen for tiden? Jeg trodde det var en ungdomsgreie, men så ser og hører jeg at det er ikke det. Er det mer i USA enn her? Jeg elsker når folk skratter og ler og viser begeistring, men denne hylingen? Og mengden av ting minnet meg om norske julaftener i n'te potens, der barn får så mange gaver at de knapt nok klarer å forholde seg til haugen de har rundt seg.
Oprah er et funn for de produktene hun velger å reklamere for. Og igjen - det er litt stilig at ei svart, litt rund kvinne over femti er attraktiv for reklamebransjen. Der er det alt for mange hvite, unge og tynne. Dama har enormt mye makt, er hun ikke kåret til en av Amerikas mektigste? Men så klarer jeg ikke og kan ikke sluke det helt og rått... Det ble for fråtsete og hysterisk for meg i dag.
Allikevel, ta en titt på nettsiden hennes, det er et og annet snadder der.
Abonner på:
Innlegg (Atom)