Kunstneriske dialoger

Finfin utstiling på Peder Lund i Oslo. Den er åpen kun på lørdager, og nåværende utstilling henger kun i to uker til. Jeg var så heldig å se den i dag.

Det er fotografen William Eggleston og maleren David Reed som stiller ut sammen. Jeg må innrømme at jeg kjente bare til navnene før jeg kom på utstillingen. Selv om jeg er glad i billedkunst, er jeg ikke oppdatert på samtidskunstnere. Desto herligere å bli tatt på senga av begeistring. Utstillingen traff meg mitt i hjerte, kropp og hode, det er alltid et meget godt tegn når jeg kjenner det kribler i magen når jeg ser kunst. Spennende å se dialogen mellom bildene, et fotografi og et maleri hengt opp side om side, veldig ulike uttrykk, allikevel kommuniserende og utfyllende, men også kontrasterende. Det nydelige lyset og spennende og stramme komposisjonene til Eggleston sammen med de fargesterke og organiske nesten barokke maleriene til Reed. Deilig.

Og noe av det jeg liker med galleri Peder Lund, er at det ikke er så stort, jeg blir ikke overvdeldet og matt. Det ene slår ikke ihjel det andre, og det kjennes eksklusivt ut å dvele ved ett og ett bilde. Jeg fikk til og med overskudd og lyst til å se en utstilling til! Galleri Riis holder til i naborommene, og der har de nå en utstilling med fotograf Morten Andenæs. Også en fin utstilling. Legg merke til figuren til venstre og hva det gjør med komposisjonen og hele billeduttrykket. På galleriets opptrykte kort med dette motivet, var dette skjært vekk, og vips var det et kjedeligere bilde.

Spørsmålets kraft

"Alt er svar, hadde jeg bare visst spørsmålet."
Paul-Eerik Rummo

(Sitat fra Sofi Oksanens bok Utrenskning.)

Utrenskning

Jeg husker godt finsk fjernsynsteater. Jeg skjønte ikke så mye, lita som jeg var, men stemninger og bilder festet seg, og jeg ble fascinert. En av få, skal man tro alle som ler oppgitt når temaet kommer på banen. Siden har jeg vært fascinert av Finnland og finner - lynnet, musikken, kunstnere osv. Ikke aktivt og "på" hele tiden, men som en stadig vag gjenkjennelse, melankoli, en litt tung snert, røffhet og humor. Men jeg har ikke kommet på å prøve meg på finske forfattere, til og med Tove Jansson og Mummitrollet har vært fjerne for meg (er i ferd med å rette opp det). Heldigvis kom jeg nylig på sporet av Sofi Oksanen. Lenge etter de fleste andre, men altså, omsider var hun der, i mitt spor.

Utrenskning var tilfeldig valgt. Men for et gledelig møte. Dette er en sterk fortelling om en ung og en eldre kvinne med uventede og sterke bånd som gradvis avdekkes i romanen. Historien om Zara, en ung russisk kvinne drømmer om utdanning men ender som offer for traficking i Vest-Europa, og Alide Truu som har levd hele sitt liv på en gård i Estland, er hjerteskjærende. Men det er ikke en historie om russiske og estiske skjebner fjernt fra mitt trygge liv her i Norge. Oksanen klarer å få meg til å identifisere meg med de to kvinnene og de andre personene vi møter. Jeg lever meg inn i deres basale følelser som ønsker om kjærlighet, skam, stolthet og trass, lidenskap, sårbarhet og drømmen om noe bedre. Rammen rundt deres liv er Estlands historie og hvordan politiske skiftninger, krig og maktstrukturer er med på å forme menneskers liv. Overlevelse, redningsplanken, finnes i det nære. Det syltes og det kokes, fete fluer drepes og det lukter løk.

Romanen er ikke sentimental. Den er brutal, men ikke for brutalitetens skyld. Sofi Oksanen er både varm og skarpt dissekerende. En velfortjent vinner av Nordisk råds litterturpris. Jeg vil lese mer...
Den finske tittelen er Puhdistus og ble gitt ut i 2008. Den norske oversettelsen ble gitt ut av forlaget Oktober i 2010.

Carmen!

I kveld er det bare å benke seg til foran TV-skjermen og se Bizets "Carmen" fra Metropolitan Opera i New York. En særdeles forførende og sensuell Elina Garanca som Carmen møter Roberto Alagna i rollen som Don José.

Aldri for sent...

"It's never too late to become what you may have been".
George Eliot

Nettdating og innbilske menn

Ei god venninne av meg er ut på nettet for tiden og søker kjæreste. Hun startet opp med friskt mot, håp og flirtelyst. Men i dag ringte hun og var motløs. Hun hadde scrollet seg gjennom rekker og rader med menn på vår alder, ansikt etter ansikt, profil etter profil. Plutselig følte hun seg gammel og utdatert. De fleste mennene søkte kvinner fra fem til ti år, av og til mer, yngre enn seg selv. Er det virkelig slik, sa hun, at menn på min alder bare vil ha yngre kvinner? Har jeg bare sjans hos menn ti år eldre enn meg?

Selvfølgelig har hun sjans både hos menn på sin egen alder, yngre og eldre. Langt fra alle lar alder være en avgjørende faktor i møte med andre mennesker, enten det nå dreier seg om kjæresteforhold eller vennskap. Men jeg blir veldig provosert sammen med henne over denne overtydelige demonstrasjonen av en del menns merkelige syn på både seg selv og kvinner. Hvorfor innbiller de seg at de er attraktive for yngre kvinner? Er de på jakt etter trofeer? Tror de at de eldes på en bedre måte enn oss? Grrr...

Med Dolly i kampen mot hybelkaninene

Det er hyggelig når det er rent og lukter friskt rundt meg. Men sukk, allikevel er det en terskel der, og det hender jeg trenger kraftfull drahjelp for å ta vaskebøtta fatt. Musikk kan gjøre susen. Det kan være alskens varianter, men et sikkerstikk er Dolly Partons "Better Get To Livin'". Melodien er fin og drivende, og passer til teksten som handler om å slutte å synes synd på seg selv, ta tak og lev livet og kjemp for det som er viktig. Og Dollys stemme skuffer aldri. En ekstrabonus er at dama er over 60 år og fremdeles er et musisk overflødighetshorn å regne med.

Søndagspjusk og stell

Ikke alle dager er like gode. Og foreløpig tegner ikke denne dagen så godt. Da kan jeg enten anstrenge meg litt og presse meg selv til å gå ut og gjøre noe som kan avlede og lysne saker og ting, eller jeg kan akseptere tilstanden og sulle rundt i heimen for meg selv. Og også da kan det gjøres små forbedringer. Hvordan jeg møter mitt eget ansikt og uttrykk i speilet kan for eksempel utgjøre noen justeringer opp eller ned. For det første ta en dusj og ha rent og stelt hår. Så en liten dæsj sminke. Jeg mååå ikke ha sminke hver dag, men når jeg skal ut i verden foretrekker jeg å ta på litt, minimum foundation og mascara. Mascara åpner blikket og tydeliggjør øyner med lyse vipper, og foundation jevner ut en sensitiv og tørr hud med solskader. I dag har jeg tatt på et lett lage med foundation, og mitt eget speilbilde ser en smule mer oppløftende ut.

Jeg har en yndlingsfoundation. Bare så det er sagt; dette er ingen reklameblogg. Jeg har ingen annonseinntekter og ikke planer om det heller. Men det er vel ok å allikevel fortelle om hvilke produkter jeg liker? Jeg tror det. Og for tiden er det Bobby Browns Luminous Moisturizing Foundation som gjelder. Den er fuktgivende og passer en tørr og voksen hud, og med et stort fargeutvalg er det mulig å finne en nyanse som passer ens egen hudtone.

Langt ifra noen mirakelkur for ungdom og skjønnhet, de tror jeg ikke på uansett. Men en aldri så liten drahjelp for å se meg i speilet med et litt mer forsonede blikk. Kanskje tar jeg på et strøk med mascara også ;-)

Frihet og forpliktelse

Aftenpostens søndagsspalte "Under en åpen himmel" ved prest Per Arne Dahl og tegneren Ulf Aas, er lagt ned og blir erstattet av "Tro og tvil". Jeg skulle ønske de kunne fortsatt med begge to. Selv er jeg en tviler med en barnetro som oftere og oftere banker på ei dør på gløtt. Jeg vil gjerne lese og høre tanker om tro og tvil fra ulike ståsteder. Jeg synes også at det er viktig at en stemme som formidler noe om Norges kristne grunnverdier på den måten som er gjort her, får spalteplass. Noen ganger har jeg glatt bladd forbi spalten, andre ganger vært uenig i det jeg har lest, men innimellom har jeg funnet gullkorn som har fulgt meg i ettertid. I den siste epistelen han skrev, søndag 6. mars, la jeg merke til et par setninger som appellerte til meg og som jeg skal tygge videre på:

"Jeg mener at man først er virkelig fri når man også våger å forplikte seg til noe. Det krever mot, og hvis vi ikke er i stand til å velge forpliktelse, så er vi heller ikke frie."

Hastverk?

"Bråttom, Bråttom..." står det svenske Femina (mars 2011). Og skrekk og gru, artikkelen handler om førtiåringene. Hva med meg da?

"Samtidig innebär mittlivet att jag börjar skymta vägens slut, även om kröken fortfarande höljs i barmhärtig dimma. Därmed får jag bråttom. Jag kan inte skylla på att jag ska ta itu med saker 'sedan' - för det är bara nuet jag har och nuet går snabbt. Vill jag fylla livet till brädden? Då måste jag passa på. Nu."

Det sitrer litt ubekvemt gjennom kroppen, det er fristende å bare riste det lett av seg og tenke; pytt pytt, utfordringen med å leve i nuet og være der man er, gjelder da de fleste voksne mennesker. Det kjenner jeg igjen som en stadig pågående og aktuell sak. For da blir alt så meget bedre, det vet vi. Og jeg tviler på at det hjelper å fylle på og fylle på for å leve rikest mulig og få maksimalt utav alt. For meg merker jeg at det handler mer om å skrelle vekk og velge de riktige tingene for meg. Det er vanskelig nok når jeg lenge har vært i vanens makt og glemt hva jeg liker aller best. Der kan jeg kjenne meg igjen i den 46 år gamle forfatteren Katerina Janouchs tekst, en følelse av at det begynner å haste hvis jeg aktivt ønsker å føre livet mitt inn i nye spor.

Hva vil det forresten si å fylle livet til bredden? Er det å løpe rundt å rekke å gjøre og oppleve mest mulig, altså "fylle-på-teorien", eller å være fullt og helt tilstede i det man gjør og kjenne at livet er breddfyllt selv om en verken har opplevd det ene eller det andre av viktigheter? Ingen motsetning? Da jeg var rundt 20 var jeg sulten og sugen på å det meste. Rundt 50 er jeg faktisk fortsatt lysten og ivrig på å utvikle meg videre. Det er bare det at det er på en helt annen måte. Fint det. PUST! Nuet er der det altid har vært, det er bare at framtiden er litt kortere enn den var.

Oprah

I dag har jeg sett en episode av The Oprah Winfrey Show. Jeg har tidligere vært ganske skeptisk til hele pakka, spesielt før jeg så noe av henne. Så litt etter litt, de sjeldne gangene det har passet å se på TV når showene hennes har gått her, eller jeg tilfeldigvis har snublet borti en bit av et program, har jeg begynt å endre synspunkt.

Dama er utrolig dyktig. Og jeg synes det er herlig å se en svart, litt rund kvinne over femti ta den plassen hun gjør. Måten hun snakker med sine gjester på er tillitsgivende. Hun viser respekt, men jatter ikke med. Jeg har ikke fulgt med i sladrespaltenes forsøk på å finne feil og sverte henne, kanskje er noe av det sant, men hun er i tilfelle ikke alene om hva det nå enn skulle være i den barske medieverden der ute. Og Oprah må ha slåss utrolig hardt for å oppnå det hun har gjort. Det har faktisk kommet så langt at jeg i mitt stille sinn har tenkt at jammen er hun inspirerende.

Men når det er sagt - i dag ble jeg sittende for meg selv måpende og riste på hodet. Dagens show var i serien "Oprah's Favourite Things", trolig produsert i forbindelse med sist jul. I salen satt det hovedsaklig damer (pluss/minus min alder?). Oprah drysset over dem med de mest vanvittige gaver, stort og smått, fra urtebeholdere til i-pad, fra frossen kyllingpai til Volkswagens ennå ikke lanserte ny-versjon av bobla. Og alt dette fikk de, stablet opp i hendene, og de hylte og skreik! Hva er det med denne jente- og kvinnehylingen for tiden? Jeg trodde det var en ungdomsgreie, men så ser og hører jeg at det er ikke det. Er det mer i USA enn her? Jeg elsker når folk skratter og ler og viser begeistring, men denne hylingen? Og mengden av ting minnet meg om norske julaftener i n'te potens, der barn får så mange gaver at de knapt nok klarer å forholde seg til haugen de har rundt seg.

Oprah er et funn for de produktene hun velger å reklamere for. Og igjen - det er litt stilig at ei svart, litt rund kvinne over femti er attraktiv for reklamebransjen. Der er det alt for mange hvite, unge og tynne. Dama har enormt mye makt, er hun ikke kåret til en av Amerikas mektigste? Men så klarer jeg ikke og kan ikke sluke det helt og rått...  Det ble for fråtsete og hysterisk for meg i dag.

Allikevel, ta en titt på nettsiden hennes, det er et og annet snadder der.

Voksne damer

Gratulerer med dagen alle kvinner!
Min lille private 8. mars-markering er å starte denne bloggen.

Jeg er ei dame på rundt 50 år. Jeg smaker på ordet "middeladrene" av og til og synes av og til det er helt ok, mens andre ganger skjønner jeg ikke helt at jeg er der. Jeg har ikke behov for å late som om jeg er yngre, men å være der jeg er på godt og ondt. Er forresten "middeladrene" på vei ut fra vårt vokabular?

"Femti og fabelaktig" er inspirert av sluttreplikken i filmen Sex and the City 2 der det skåles for Samantha som fyller 50. Ingen stor film, men den siste scenen festet seg av en eller annen grunn. Jeg føler meg langt fra fabelaktig hele tiden, men innimellom er det deilig å være den man er, i den alderen man er i, og det kan godt feires! Andre ganger kan jeg se på det med skråblikk og tenke at det er nå jammen litt av et styr at alt skal være så riktig og bra.

Hva vil det si å være 50-årig kvinne i dag? Er vi utdaterte? Er vi den gode vellagrede vinen? "Late bloomers"? Er det nå vi er modne og sterke nok til å være oss selv og folde oss ut? Eller?