"Bråttom, Bråttom..." står det svenske Femina (mars 2011). Og skrekk og gru, artikkelen handler om førtiåringene. Hva med meg da?
"Samtidig innebär mittlivet att jag börjar skymta vägens slut, även om kröken fortfarande höljs i barmhärtig dimma. Därmed får jag bråttom. Jag kan inte skylla på att jag ska ta itu med saker 'sedan' - för det är bara nuet jag har och nuet går snabbt. Vill jag fylla livet till brädden? Då måste jag passa på. Nu."
Det sitrer litt ubekvemt gjennom kroppen, det er fristende å bare riste det lett av seg og tenke; pytt pytt, utfordringen med å leve i nuet og være der man er, gjelder da de fleste voksne mennesker. Det kjenner jeg igjen som en stadig pågående og aktuell sak. For da blir alt så meget bedre, det vet vi. Og jeg tviler på at det hjelper å fylle på og fylle på for å leve rikest mulig og få maksimalt utav alt. For meg merker jeg at det handler mer om å skrelle vekk og velge de riktige tingene for meg. Det er vanskelig nok når jeg lenge har vært i vanens makt og glemt hva jeg liker aller best. Der kan jeg kjenne meg igjen i den 46 år gamle forfatteren Katerina Janouchs tekst, en følelse av at det begynner å haste hvis jeg aktivt ønsker å føre livet mitt inn i nye spor.
Hva vil det forresten si å fylle livet til bredden? Er det å løpe rundt å rekke å gjøre og oppleve mest mulig, altså "fylle-på-teorien", eller å være fullt og helt tilstede i det man gjør og kjenne at livet er breddfyllt selv om en verken har opplevd det ene eller det andre av viktigheter? Ingen motsetning? Da jeg var rundt 20 var jeg sulten og sugen på å det meste. Rundt 50 er jeg faktisk fortsatt lysten og ivrig på å utvikle meg videre. Det er bare det at det er på en helt annen måte. Fint det. PUST! Nuet er der det altid har vært, det er bare at framtiden er litt kortere enn den var.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar